Millie

Langhåret collie
Født: 10.10.2010 Død: 17.05.2012
CEA: crd
HD: B

Da Thea forlot denne verden, ønsket jeg en ny blå tispe fra Theas tispelinje, og jeg var heldig som fikk mitt ønske oppfylt. Jeg ventet ikke å få en ny Thea og det gjorde jeg heller ikke uten at det spilte noen rolle, for Millie var en usedvanlig hund og en stor personlighet. Meget intelligent, jeg kunne «se» at hjernen hennes jobbet og fant løsninger.

I løpet av sitt korte liv rakk hun å krype langt inn i hjerterota, for hun hadde en inderlighet jeg tidligere bare har sett hos Kelly og Mathilde. Hun kom inn i flokken med stor selvtillit og høye ambisjoner, men hun var smart nok til ikke å legge seg ut med noen. Hun sjarmerte seg opp på plassen som nestkommanderende etter Mathilde, utrolig nok for en så ung hund. Hun ble også limet og midtpunktet i flokken. Hun var den alle de andre ville leke med.

Jeg startet agilitytrening med Millie fra ca 6 måneders alder. Planen var å bruke god tid på de vanskeligste hindrene, og slalomtrening i hagen ble en rutine hun ikke ville være foruten. Kom vi fra tur ville hun ikke inn før hun hadde fått gå en slalom eller to. Etter hvert bygde vi på med vippe og pølse, og da hun var gammel nok startet jeg hopptreningen. Hun hadde initiativ i banen, og jeg gledet meg til å starte henne sommeren 2012.

Med Millie startet jeg også blodsportrening, noe hun viste seg å ha både interesse og talent for. Etter to blodsporkurs imponerte hun instruktørene, og vi ble oppfordret til å starte på prøve. Jeg meldte på, og i mai 2012 gikk hun til 1. premie på Nesodden.

DEN TRAGISKE SLUTTEN. Bare en drøy uke etter sporprøven ble hun akutt syk, og få døgn senere døde hun. Hun hadde fått i seg noe som hadde punktert magesekken, med påfølgende bukhinnebetennelse og pankreatitt. Hun ble operert, men betennelsen lot seg ikke stoppe, hun fikk blodforgiftning og til slutt orket ikke kroppen hennes mer og hun fikk hjertestans. Det var hjerteskjærende og uutholdelig vondt. Bare 19 måneder fikk min fantastiske Madame. Jeg fikk aldri vite sikkert hva slags fremmedlegeme som forårsaket skaden, men det var ikke usannsynlig en splint fra en rådyrskank som tok livet av henne. Noen erfaringer er altfor dyrekjøpte, men ingen av mine hunder skal noen gang få tygge på en skank igjen.