Kattene

Bono og Bruce er husets to katter. De har én arbeidsoppgave her i livet, og det er å holdet det rimelig rent for mus rundt huset hvor vi bor. Det lykkes de ganske godt med, men av og til misforstår de stillingsinstruksen sin og da må mor på musejakt inne. For sånn er det her i verden at når byttet først er avlevert har det ikke lenger noen interesse…

Begge kattene er vel integrert med husets hunder, og bonus er at etter at kattene kom i hus er den før så intense interessen for andre katter blitt svært dempet. Begge to er av og til med på kveldsturen med hundene, da danser fire smaragder i lyset fra hodelykten og danner baktroppen.

De er et litt odde par, de to kattene. Bono er eldst og han ble veldig knyttet til Millie som han vokste opp med. Da Millie ble borte forandret han seg mye, og som den bekymrede matmor jeg er tenkte jeg at han trengte en ny kompis og på den måten kom Bruce inn i bildet. Og jeg kunne ikke tatt mer feil… Men med årene har de to funnet ut av det med hverandre på et vis og de lever side om side i en akseptert sameksistens. Og på sitt vis tror jeg de har ganske stor glede av hverandres selskap selv om de ikke akkurat tråkker i hverandres spor.

Og jeg, som aldri hadde trodd jeg var noe kattemenneske er veldig glad for de to små tigrene mine.