Det er fort gjort å bli bitt av agilitybasillen, og dette er min absolutte favoritthundesport.
Det var Sara som startet agilityeventyret mitt tidlig på 2000-tallet. Hun trente jeg med i flere år på nybegynnernivå, mine ambisjoner var da skyhøye på trivselsnivå og null på konkurransenivå. Men etter noen år prøvde jeg meg skjelvende i en konkurransering, og fant raskt ut at konkurranseambisjonene trengte en oppgradering. Sara klarte seg veldig bra og befant seg stadig i toppen i klasse 1 og etter hvert klasse 2, og var også ferdig kvalifisert til klasse 3. Der valgte jeg å ikke starte henne, for på den tiden hadde jeg allerede opp-og-fremadstormende Ida som var raskere enn sin mor. Så Sara ble i klasse 2 mens Ida var den første jeg startet i klasse 3. Etter hvert kom Idas datter Nemi også opp i klasse 3, og mor og datter oppnådde hvert sitt agilitychampionat.
Nå er jeg i gang med en ny generasjon hunder i agilityringen. Det har vært noen fartsdumper med pandemi og stengte treningsmuligheter, men når vi nå er i 2022 har jeg store forhåpninger til både Macy som allerede er klar for klasse 2, Hippie som nettopp har startet i klasse 1 og til Mynte som er bonushund i agilityringen etter litt oppstartsrusk i maskineriet. Jeg gleder meg til fortsettelsen med alle tre.
