Thea

Nuch Crubow’s Noble Blue Rose

JeDSC_0185_1g ønsket meg en blue merle tispe, og gleden var stor da jeg kunne hente Thea hos Randi Narvesen i 1996.

Kelly hadde allerede startet utstillingseventyret, og Thea ble også med. Bare 10 måneder gammel fikk hun NKK-certet, og på første forsøk etter fylte 2 år fikk hun sitt utstillingschampionat. Hun hadde også flere BIR og BIM plasseringer, og samtlige ganger hun ble BIR ble hun også gruppeplassert.

Med Thea prøvde jeg meg først på lydighet, deretter agility. Jeg hadde henne også på funksjonsanalyse, hvor hun bestod med glans. Hun var flink i lydighet, og gikk noen konkurranser som resulterte i sølvmerke og opprykk i klasse 1. Men mor greide aldri å få nervene under kontroll, så vi prøvde oss på agility i steden. Thea var ingen terpehund, hadde hun gjort noe en gang var hun ferdig med det. Det ble derfor korte, men effektive treningsøkter. Hun avsluttet agilitykurset med feilfritt løp og 2. plass på bronsemerkeprøven. Etter dette fikk hun en mage-tarm-infeksjon som ble kronisk, og som satte henne ut i over ett år. Da hun omsider ble friskmeldt, fikk jeg prolaps, og da vi begge var på bena igjen var toget gått og Sara overtok agilitytreningen.

Thea var et utpreget matvrak, og her brukte hun kreativiteten sin til fulle. Med mindre det spiselige stod trygt forvart bak en skapdør, fikk hun tak i det. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg kom hjem til gulv oversvømt av solsikkefrø, nøtter, brødsmuler, melis, eggeskall, renslikkede smørbokser osv.

Thea og Kelly var som erteris hele livet, og da Kelly døde tok det mange måneder før Thea ble seg selv igjen. Sørgelig var dagen da jeg måtte ta farvel med henne, nesten 14 år gammel. Thea har dessverre ingen valper etter seg.